familiegjenforening

Norske politikere diskuterer hvorvidt norske innvandrere skal få innvilget såkallt familiegjenforening, dvs. at familier til nye nordmenn kan søke om å få komme til Norge og bo sammen familien. Denne ordningen er etter min mening bra, og jeg mener vi heller burde diskutere løsninger på den langt farligere familiegjenforeninga som foregår her hjemme, i de tusen hjem, hver eneste jul. 

Ja, for hver eneste jul forenes de. Og hver eneste jul med like fatale konsekvenser.

I en familie er de veldig glade i hverandre, men folket bor langt fra hverandre. Noen i en kant av landet, andre i en annen. Noen til og med i et annet land.

I hvertfall.

Jada, de tenker på hverandre, og bryr seg om hverandre. Kjøper fine julepresanger. Sender brev. Sender pakker. Lager matpakker, sender mailer, lager mix-taper, sender bøker, låner bort penger, bestiller billetter, leser blogger, sender sms-er, mms-er og utveksler lolcats. Bryr seg om hverandre.

Men enda så glad de er i hverandre, skjer det samme hver jul. Slåssinga. Kranglinga, fightinga, kriginga. Kall det hva du vil, men trivelig er det ikke. Når familien går fra å ha en spennvidde mellom seg på 1000 km til ca 50 meter, kommer alle de små irritasjonene fram. De små irritasjonene som er en annen verden når vi ikke møtes, og savner hverandre.

Når vi er langt fra hverandre glemmer vi alle de små tingene. Vi glemmer at pappa bruker opp ting uten å skrive nytt på lista, at søster roter og ikke rydder opp, at bror alltid slenger håndkle på gulvet eller at mamma på død og liv skal vaske alt for hånd. 

Og i jula kommer disse tingene fram igjen. Jada, 22. desember, 23. desember og gjerne også litt inn på dagen 24. dukker de opp, en etter en. Men på kvelden 24. klarer de fleste å legge dette vekk. For vi har jo tross alt savnet hverandre.