Åpent brev til vårsolvervet

Det hendte på de stunder i mine ungdoms aar at Solsildren utfoldet seg bak de veldige Nordlandske Tinder. Jeg tar tilbake naturen, for faen!

Og jeg returneres. Kun et lite glimt av deg starter prosessen. Den preger meg både fysisk og mentalt. Hva er vel bare konkret eller bare abstrakt uansett? Alt er symboler, og du er det sterkeste. Takk for gjenspeilingen i rutene og i smilet til de vakre menneskene. Du er symbolsk i uante dimensjoner.

Fregner og røde kinn, takk for amorbuen.

Jeg håper du forstår hvor fint det er at du viser deg på denne måten igjen, for jeg hadde nesten glemt at du fantes. Nå er det som du aldri var borte.

Og jeg kan håndtere deg nå.

Øynene er røde, men brillene er mørke, og veldig kule.

Rødvin og rosiner

En fri viderediktning på denne teksten

Latteren og bråket ringte ut. Durakkorder sier sitt.

Er det over nå? Det var visst en slik maj7-akkord, en slik du lærte på gitarkurset på barneskolen, i en tid vi nesten har glemt, den som ringer ut, og gjerne kan avslutte låta. Slik var det, applaus. Takk. Men føltes det ikke som om det skulle komme noe mer, en løsrivelse, en utbrytning. Roe det ned igjen? Hun så ned. Det mørke håret var ansiktet hennes nå.

Helt siden han så henne første gang hadde utstrålingen hennes vært innviklet. Rufsete. Mye å lære, mange steg som måtte tas. Hver en tanke i hodet var intrikat, prøvende. Bevegelsene var brokete og ganglaget alternativt. Hver kroppsdel på den underlige kroppen hennes kom til å kreve pågangsmot og teft for å utforske.

Men nakken var annerledes. Nakken hennes var glatt. Mild og lys, som hvitveis mellom skitne snørester om våren.

Det var et tegn på interesse, framoverbøyningen hennes, han skjønte jo såpass. Hun så ned, men det var jo åpenbart for å lyse opp for nakken, måtte jo være det.

Berøring.

Gulvet dirret. Av houserytmer langt borte, av blod som ble fordelt gjennom årer, av hår som løftet seg på overarmer. Gjennom det byråkratiske systemet i hjertet hennes, gjennom diverse tollposter i den usedvanlige kroppen hennes, og endelig ut i nakkevirvlene. Her piplet det seg fast rundt de årvåkne nervene som endelig skulle få sine fortjente femten minutter i rampelyset.

Han gjorde det eneste riktige, kysset henne over nakkemusklene. Det var det eneste riktige å gjøre, det var jo det.

Æ blir å tenk på dæ i kveld

Kanskje i natt

Kan æ ønsk dæ en god morra?

Våkna æ i Sodoma?

De drona

men vi hør dem ikke

Æ blir å gjør ting

som æ angra på i morra

men æ tvila ikke nu

Du vil ikke tru

kor leppan dine stramma når

du nippa til rødvin og rosiner

du e medisinen vårres mot

et logisk liv som trua

Du e triangelet vi treng

Rart kordan den man elska e vakrest i en gjeng

Men den som nøla føla vreden

han får kjenn ka kjærligheten gjør

hvis du kun betrakta den

si colon gur pluss eline tour

Jøss. Jeg skal spille mine halvferdige viser på offentlige steder. Sammen med selveste by:larm-aktuelle Eline Thorp skal jeg spille på Leknes, Sortland og i Bodø neste måned. Har ei låt ute.

Her er bandbildet mitt.

Så nå har jeg like godt bestilt meg en ny akustisk gitar! En deilig liten Martin LXME, slik som Norges singer-songwriter numero uno, Egil Olsen og Kråkesølv-guttene på youtube-hiten har. Hurra! Å skrive dette her har jeg naturligvis fått 100 000 kroner fra gitarkonsernet for å skrive. Blogg er tross alt blogg.

S A K T E U T A V F O K U S, og rett inn igjen.

Dunderhonning har kommet med sin debut i fullt plateformat, Sakte ut av fokus. Skiva har fått varierte kritikker - fra flotte femmere hos Dagsavisen og Aftenposten til en knallhard to'er med antagelser om daff Kråkesølv-kopiering og umodenhet fra beryktede Rikke Lange hos iTromsø.

Har lyst å stå i bresjen for lanseringen av en ny subsjanger innafor hardtslående populærmusikk – realitypop (takk til Dilillis for introduksjonen av begrepet). John Olav Nilsen & Gjengen dundra og braka denne sjangeren for alvor inn i hele Norges hjerter og hjerner i fjor på denne tida. Kråkesølv kan også nevnes, men for meg er tekstene og budskapet der mer abstrakt og billedskjønt til å gå inn under realitybegrepet, den beinharde bryggesjargongen, tonesatt av dugelige durakkorder (men ikke helt 1-2-3 som punk) er ikke der.

Er det opp til meg følger Dunderhonning på i år, kanskje med en subsjanger i subsjangeren, noe sånn som reality-shoegaze. Ah, sjanger-innovasjon, altså.

Tilbake til Sakte ut av fokus. Kan skjønne at noen sliter med å digge vokalen på plata. Ståle Fossheims vokal er energisk, noen vil påstå skrikende og enerverende. Tore Bakkland sin (et par spor) er mer mumlende, noen vil påstå spak og karakterløs. Jeg er uenig. Når jeg nå skal prøve å forklare hvorfor det jeg kan være enig i at vokalen ikke er "fin", men at jeg likevel syns det er helt utrolig bra, ha følgende i bakhodet: Dette handler om om følelser. Om å bare rope ut begjæret, uten å nødvendigvis konkretisere. Det er lov å skrike det ut, det var jo slik denne musikksjangeren, rock, en gang ble definert, tenker jeg.

Når man skal formidle en linje som "Koffer skulle andre ville stå for det æ sir?" som jeg tolker til en slags frustrasjon eller oppmaning til en "kamp" for å gjøre det du vil eller har tenkt på, for ingen andre kommer til å ta ansvar for deg – er det å rope det ut kanskje den mest naturlige måten å gjøre det på. "Til spadene! Kamerater!" liksom.

Denne tankegangen er noe som har påvirket en horde mennesker til å stå for noe eller gjøre noe gjennom en annen blant mange misforstått kvist på musikktreet, screamo/hardcore punk. Dunderhonning makter etter min mening å trekke inn litt av rett på-tankegangen herfra inn i låtene sine, både tekstuelt og melodiøst.

Så, nei, låtene og da særlig vokalen til Dunderhonning er kanskje ikke vakker, om det du legger i vakker er symmetriske popfrekvenser passende på et svaberg ved et stille skogstjern i juni. (Du vet den dagen kjæresten din er på sitt aller søteste, og kvitrende gitarpop akompagnerer varmen fra en ung elskende kvinnes kinn)

Men for meg er Dunderhonning ekte.

Og realiteten er ikke alltid vakker.

Ka har vi å tape om det her e verkelig?

Go morra Gomorra

Tekst. sommer 10

Æ blir å tenk på dæ i kveld

Kan æ ønsk dæ en god morra?

Eller blir det som i Sodoma?

De drona

Men vi hør dem ikke

Vi e utslått og rusa og kan ikke gjør noe anna

enn å se ned

å la føttern gå

(...)

bilde. juvelen trænafestivalen 2009

Hørt at du har truffet noen, har hørt at han er alt jeg ikke var. Har hørt at du er sikker nå, jeg våkner med den tanken hver eneste dag. Det gikk opp for seint at jeg faktisk hadde skjært av meg armen min for å holde deg. Håkan+John Olav=Sant 

Dere som forstår dette bedre enn meg, javel, så er jeg uakseptabel. Jeg vil ha hengslete, uskånede skikkelser, hamrende på slitne instrumenter. Vil se noen rope ut begjæret! For hva er vel en behersket begavelse? Det handler om å fortelle, det handler om å dele. Det handler om å føle uten å forgylle. Tenn en tanke, del et utrykk.

Jeg skal nemlig fordype meg i poetisk rock denne høsten. Og romaner. Rockeromaner. Fordypningsemne i Norsk. Faen, så vakkert det kommer til å bli.

Titler aktuelle til nå

Frode Grytten - Popsongar, Bikubesong

Johan Harstad - Buzz Aldrin, Hvor ble det av deg i alt mylderet?

Tore Renberg - Mannen som elsket Yngve m.fl.

Lars Saabye Christensen - Beatles, Bly

Mikael Niemi - Populærmusikk fra Vittula

Anders Bortne - Et bra band

Nick Hornby - High Fidelity

Tar gjerne imot innspill, tanker og tips.

- Sig

Det gjør jeg

Siden dette ikke er en emosjonell skriftblogg for øyeblikket, skal jeg fortelle hva jeg driver med. Er tilbake i Bodø etter en kjempemessig Øyafestival. M.I.A, Pavement og fyrverkeriet under The XX/Motorpsycho står igjen som høydepunkter. Per nå henger jeg med ei som vel på en måte er kjæresten min. Har akkurat spist vafler med selveste tjueåringen som vel er min helt, mentor og bakmann, øver med det som vel er bandet mitt før det som vel er en god gig og skal rigge en nais backstage i morgen tidlig.

Her er et fotografi.