Jeg kunne kanskje fortalt om det som noe som presses fast mellom brystbeina og ryggtavla, som er støl, men akkurat passelig sterk. Dunk-dunk. Dunk-dunk. Hjertet ja.
La klisjéene komme på løpende bånd. Over en lav sko. I pose og sekk.
Noen ganger blir metaforene virkelighet, og virkeligheten en metafor. Kan man beskrive hvordan det er å elske, eller å ikke elske lengre, i rene ord?
2 kommentarer:
En dag blir verden virkelig.
Verden er virkelig.
Legg inn en kommentar