mandag 25. januar 2010

play -> pause -> rewind -> play ->pause -> stop


si mæ ka æ bør
så æ ikke gjør
det æ ville gjort

det e ingenting som hete fornuft lenger

Photobucket

torsdag 21. januar 2010

Storgata 6 presenterer

These vids from two of my favourite bands are the hottest
unplugged indie love post rock norwegian alternative screamo lo-fi folk hardcore diy laise twee indie_rock acoustic
videos on the entire internet at the moment!


allowscriptaccess="always" allowfullscreen="true" width="400" height="224">

søndag 17. januar 2010

XRK 2010

X-møte med det nye styret i morra.

Ønsker for konsertåret 2010?

tirsdag 5. januar 2010

Advarsel

Sigurd L;

kan være dråpen som får begeret til å flyte over
kan ha lakserende effekt
kan være den som får deg til å åpne øynene for alt det vakre du ikke har sett.
kan være den som lukker dem.

lørdag 2. januar 2010

oi! jeg skriver langt og proppet fullt av språklige bilder og vriene ord. Denne bloggen tar ville veier!

Det blanke arket er så uendelig vakkert. Vakkert og tomt og stort. Alt for stort til å fylles av bokstavene mine. Versaler og minuskler, som hver og en er kun er miniatyriske bestanddeler i den pompøse følelsesteksten du sliter deg igjennom. Nok en gang for å beskue noen av de varierende sinnstilstandene som verserer? Det blir en utbredelse av fremmedord og demonstrasjon av et mangfoldsrikt ordforråd, totalt blottet for ærlighet og lidenskap som ikke tilfredsstiller meg selv en gang stort lengre. Bort med det. Sånn.


Borte.


Det fins nemlig ikke plass til sånt her nå, det er gjemt bort, slengt på gulvet sammen med ødelagte ledninger som virker en gang i blant, og dermed ikke kastes. Og skittentøy. Skittentøyet som ikke er skittent nok til skittentøyskurven en gang, knapt brukt en dag. Men skittent, å ja! Skitnere får du det ikke; flekkete skjortekrager og hullete sokker, usorterte uidentifiserte kleshauger, verken skittent eller reint. Fins ingen rett plass å arkivere slikt, så da blir de liggende her oppsamla på gulvet mitt, på rommet mitt, i hodet mitt. Sammen. Samtlige innsausa i den nøytrale duften av tomhet, og det jeg ikke er. Meg.


Tar meg sjøl i å bli fornøyd med min egen håpløshet. Om en stund står jeg kanskje å fremfører den for deg og alle andre. Og følelsen som i sin tid skapte teksten jeg framfører er borte, og lite vil verken du eller jeg vite om at den noensinnne eksisterte. Den skadeskutte meg eksisterer ikke for det triumferende, emosjonelle unikumet som står der på podiet og forteller.


Den som smiler skjevt og spanderer kaffe, diskuterer popkultur og kjærlighet, svever på en sky av sosiale egenskaper og høflig intelligens. Den som ler og funderer akkurat lenge nok til at det ikke er underlig, men fascinerende ettertenksomt. Den jeg sprer fragmenter av på hele det intergalaktiske nettverket og i gjerne deler hjertelig av i enhver mer eller mindre innholdsrik sosial samling. Publiserer, inkluderer, konstanterer. Ta det med ro, det er nok meg til alle.


Det er det jeg står og deler med deg. Jeg deler alt med deg.


Om framførelsen kommer som ei låt med seks fjerdedelstakt og fengende refreng, som en kjærlighetserklæring til en proposjonal figur eller bare som en meningsløs anekdote på en av de mer innholdsrike sosiale sammenkomstene som oppstår i ny og ne, er likegyldig. Tilbakemeldingene vil likevel hjelpe sinnet å klatre videre oppover bakken, stigen, og humør og selvtillitsbarometeret når toppen. Gnistrende, sjarmerende smyger jeg meg oppover veggen mellom klossene av venner og bekjente.


Helt til det blir en vondtvendende vane å klatre, ambisjonene stiger for raskt og klatreveggen blir for bratt og nivået for høyt, og hele sinnet ved en rein tilfeldighet, men likevel så utrolig innlysende faller ned og treffer bakken med et brak. Og det eneste som gjenstår er tanken om alle planene jeg ikke gjennomførte.


Jeg kan fortelle. Jeg vil dele alt som er fint, og alt som er vanskelig, legge ut om enhver glede og lidelse jeg skulle ha, trykke deg inntil meg og le, gråte og trøste på samme tid. Men jeg bør la være, for å ikke bli liggende nede. Klatreveggen er høy nok, om man ikke skal grave seg ned i tillegg.


Det går an å dele litt indirekte, med noen. Men det blir misforstått, og frykten for å ende som en tåpelig figur er større enn redselen for å ikke noensinne nå toppen av stigen. De stikkende småbrødrene nervøsitet og usikkerhet kommer gjerne lurende inn som en midlertidig løsning i stedet for redsel og åpenhet når man treffer bakken. Den lunkne redselen for å kjede seg fører til at man sitter å ikke gjør noen ting. Usikkerheten på om man kommer til å hygge seg, gjør at man aldri gjør nettopp det.


For sinnet tar det enkleste valget. Nervøsitenen. En myk og klam vannseng velges foran en hard, men varm sovesofa. Oppgjøret. Og da blir det gjerne noe ubehagelig i lengden.


Men jeg vil jo bare gjøre det godt igjen. Alt for mye.


Klatring. start. nå

2010

Om meg

Bildet mitt
Bodø, Nordland, Norway
Skribling og scrobbling.

Følgere