tirsdag 19. oktober 2010

si colon gur pluss eline tour

Jøss. Jeg skal spille mine halvferdige viser på offentlige steder. Sammen med selveste by:larm-aktuelle Eline Thorp skal jeg spille på Leknes, Sortland og i Bodø neste måned. Har ei låt ute.

Her er bandbildet mitt.








































Så nå har jeg like godt bestilt meg en ny akustisk gitar! En deilig liten Martin LXME, slik som Norges singer-songwriter numero uno, Egil Olsen og Kråkesølv-guttene på youtube-hiten har. Hurra! Å skrive dette her har jeg naturligvis fått 100 000 kroner fra gitarkonsernet for å skrive. Blogg er tross alt blogg.


tirsdag 5. oktober 2010

S A K T E U T A V F O K U S, og rett inn igjen.

Dunderhonning har kommet med sin debut i fullt plateformat, Sakte ut av fokus. Skiva har fått varierte kritikker - fra flotte femmere hos Dagsavisen og Aftenposten til en knallhard to'er med antagelser om daff Kråkesølv-kopiering og umodenhet fra beryktede Rikke Lange hos iTromsø.

Har lyst å stå i bresjen for lanseringen av en ny subsjanger innafor hardtslående populærmusikk – realitypop (takk til Dilillis for introduksjonen av begrepet). John Olav Nilsen & Gjengen dundra og braka denne sjangeren for alvor inn i hele Norges hjerter og hjerner i fjor på denne tida. Kråkesølv kan også nevnes, men for meg er tekstene og budskapet der mer abstrakt og billedskjønt til å gå inn under realitybegrepet, den beinharde bryggesjargongen, tonesatt av dugelige durakkorder (men ikke helt 1-2-3 som punk) er ikke der.
Er det opp til meg følger Dunderhonning på i år, kanskje med en subsjanger i subsjangeren, noe sånn som reality-shoegaze. Ah, sjanger-innovasjon, altså.

Tilbake til Sakte ut av fokus. Kan skjønne at noen sliter med å digge vokalen på plata. Ståle Fossheims vokal er energisk, noen vil påstå skrikende og enerverende. Tore Bakkland sin (et par spor) er mer mumlende, noen vil påstå spak og karakterløs. Jeg er uenig. Når jeg nå skal prøve å forklare hvorfor det jeg kan være enig i at vokalen ikke er "fin", men at jeg likevel syns det er helt utrolig bra, ha følgende i bakhodet: Dette handler om om følelser. Om å bare rope ut begjæret, uten å nødvendigvis konkretisere. Det er lov å skrike det ut, det var jo slik denne musikksjangeren, rock, en gang ble definert, tenker jeg.

Når man skal formidle en linje som "Koffer skulle andre ville stå for det æ sir?" som jeg tolker til en slags frustrasjon eller oppmaning til en "kamp" for å gjøre det du vil eller har tenkt på, for ingen andre kommer til å ta ansvar for deg – er det å rope det ut kanskje den mest naturlige måten å gjøre det på. "Til spadene! Kamerater!" liksom.

Denne tankegangen er noe som har påvirket en horde mennesker til å stå for noe eller gjøre noe gjennom en annen blant mange misforstått kvist på musikktreet, screamo/hardcore punk. Dunderhonning makter etter min mening å trekke inn litt av rett på-tankegangen herfra inn i låtene sine, både tekstuelt og melodiøst.

Så, nei, låtene og da særlig vokalen til Dunderhonning er kanskje ikke vakker, om det du legger i vakker er symmetriske popfrekvenser passende på et svaberg ved et stille skogstjern i juni. (Du vet den dagen kjæresten din er på sitt aller søteste, og kvitrende gitarpop akompagnerer varmen fra en ung elskende kvinnes kinn)
Men for meg er Dunderhonning ekte.
Og realiteten er ikke alltid vakker.

Ka har vi å tape om det her e verkelig?





onsdag 22. september 2010

Go morra Gomorra


Tekst. sommer 10



Æ blir å tenk på dæ i kveld
Kan æ ønsk dæ en god morra?

Eller blir det som i Sodoma?
De drona
Men vi hør dem ikke

Vi e utslått og rusa og kan ikke gjør noe anna
enn å se ned
å la føttern gå

(...)



bilde. juvelen trænafestivalen 2009


Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket



lørdag 28. august 2010


Hørt at du har truffet noen, har hørt at han er alt jeg ikke var. Har hørt at du er sikker nå, jeg våkner med den tanken hver eneste dag. Det gikk opp for seint at jeg faktisk hadde skjært av meg armen min for å holde deg. Håkan+John Olav=Sant 

Dere som forstår dette bedre enn meg, javel, så er jeg uakseptabel. Jeg vil ha hengslete, uskånede skikkelser, hamrende på slitne instrumenter. Vil se noen rope ut begjæret! For hva er vel en behersket begavelse? Det handler om å fortelle, det handler om å dele. Det handler om å føle uten å forgylle. Tenn en tanke, del et utrykk.

Jeg skal nemlig fordype meg i poetisk rock denne høsten. Og romaner. Rockeromaner. Fordypningsemne i Norsk. Faen, så vakkert det kommer til å bli.

Titler aktuelle til nå
Frode Grytten - Popsongar, Bikubesong
Johan Harstad - Buzz Aldrin, Hvor ble det av deg i alt mylderet?
Tore Renberg - Mannen som elsket Yngve m.fl.
Lars Saabye Christensen - Beatles, Bly
Mikael Niemi - Populærmusikk fra Vittula
Anders Bortne - Et bra band
Nick Hornby - High Fidelity


Tar gjerne imot innspill, tanker og tips.

- Sig

onsdag 18. august 2010

Det gjør jeg

Siden dette ikke er en emosjonell skriftblogg for øyeblikket, skal jeg fortelle hva jeg driver med. Er tilbake i Bodø etter en kjempemessig Øyafestival. M.I.A, Pavement og fyrverkeriet under The XX/Motorpsycho står igjen som høydepunkter. Per nå henger jeg med ei som vel på en måte er kjæresten min. Har akkurat spist vafler med selveste tjueåringen som vel er min helt, mentor og bakmann, øver med det som vel er bandet mitt før det som vel er en god gig og skal rigge en nais backstage i morgen tidlig.

Her er et fotografi.


lørdag 17. juli 2010

Fornuft mistet. Bill. mrk: Ja?

Jeg har alltid tenkt på det som en passende tittel på en tekst. Ja, vurderte sågar å kalle en låt det en gang.
Hemninger mistet. Bil.mrk: Kjærlighet. eller noe slikt. Burde følge fint etter boka mi, og coverestetikken skulle vært kjempeminimalistisk, kanskje en kullskrift-tegna jente eller kvinne – ja det at du ikke vet om dette faktisk er en kvinne du kanskje føler deg litt tiltrukket av, eller en liten jente som ser på deg med de milde øynene sine, som du per def. bør føle omsorg for – er faktisk et ganske så viktig virkemiddel, som også burde stå skriblet i boka mi et sted.

Her kommer tegning av coveret

Og her kommer teksten. I alle fall de fineste strofene

Men jeg har jo egentlig ikke mistet fornuften. Har glemt igjen en hettejakke, en singlet, en skjorte og kanskje litt verdighet et sted (mangler bare noe undertøy og en bukse, så kan jeg jo faktisk kjøre fullt skift, vandre naken inn, og påkledt ut i evigheten), Wow.

tirsdag 15. juni 2010

Vi elsket kanskje ikke hverandre, men vi elsket disse gatene, sammen.

Romantikk er ikke noe for en forstadsgutt. Adjø på La Rambla, et kyss i Gamla Stan eller velkomst på Camden Lock innebærer en overbærende energi vi ikke forstår oss på på et ensomt busstopp et kvarter utfor det lille sentrumet vi frekventerer med jevne mellomrom.


Vi skal ikke ta noe t-bane eller trikk, vi skal kjøre bil. Alle i hver sin. Kanskje skal vi sykle langs uendelige jorder, som aldri skal bli noe annet enn det, heldigvis. Om natta vet du jo ikke om du sykler i et rør, og ute er det lyst uansett. Det er med flatt dekk i Hålogalandsgata du finner deg sjøl.


Vi skal vente på rute 22 eller kanskje den lange omveien, 12, særlig hvis det er søndag og kanskje vi egentlig burde holdt oss hjemme? Stormyra, Bodøsjøen, Alstad. Rønvika, Nordsia, Tverlandet – dit kommer vi oss ikke. Æ sku ønske æ va i fra Rønvika.

Men det er når jeg sitter der i stekende sol, at jeg venter på skyggen. Hundre tusen tusen tusen mil hjemmefra, blant hjertebank og søppelstank, med vin og lukt av fremmede jenter, at jeg kommer meg tilbake.


Og du lukter av alle sommerferier som har vært.


Neida, vi skal ikke showe på Broadway, rekreere i parken eller rusle på noe pir. Ikke finne det stille hjørnet av metropolen eller sveve over noe by. Men kjenn ingen jävla sorg for meg, Bodø city, for jeg har gått inn for landing nå.



Photobucket

tirsdag 25. mai 2010

henge ut, henge inne?

Du vet, de øyeblikkene når vi henger sammen, og det føles som om vi deler noe overnaturlig, det er noe mer enn det det det er, mer enn bare sosialiseringen. Sånne øyeblikk hvor jeg gjerne sitter på gulvet, ikke vondt egentlig, nei nei, det går helt fint det, trives sammen med deg her, et sted, på dette stille avlukket, vårt lille krypinn hvor ingen forstyrrer oss, og skulle de gjøre det, så gjør det ingenting, vi bare hilser på dem, vi, og ler litt av dem etterpå. I utkanten av festen, elektronikaen dunker i det fjerne, men vi bryr oss ikke, for her er det stille og rolig, og neida, det gjør ikke noe at du tar meg i håret, jeg liker det. Hehe, nei jeg pleier ikke å ha så mye i det, er litt priset der, det legger seg stort sett over til siden uansett, jada, fornøyd med det.


torsdag 29. april 2010

Man kan ikke hold noen over telefonen

Det ligger en varm og lun innsjø der som du aldri, aldri ønsker å se igjen. Det er den samme innsjøen hvor det du ønsker å hate, men likevel vil ta vare på, bader og koser seg sammen med sin egen håpløshet i dette øyeblikk.

Du tror kanskje det hjelper å pisse i innsjøen, forurense stranda med søppel, skrot og sakrale rop om skadde legemer strømmende gjennom aorta og innbitt stikking i thorax. Men det gjør virkelig bare vondt verre.

Likevel kommer du til å gjøre et tappert forsøk, et tåpelig utpust, for syns skyld om ikke annet, på å spre den indre bitterheten din utover de sammenbretta håndklærne og den vevde piknikkurven fylt opp med latterlige diskusjoner, sløve øyne og dårlig musikk.

Men det gjør det jo virkelig bare verre. Du vet jo det.

All fornuft tiltross – tellerskritt vil sprenges og du vil ikke komme deg i seng før det likevel er for seint. Broer vil rives/bygges opp igjen/rives. Og om du skulle ha fulgt spillet, kaster du like gjerne hele brettet på havet, knuser terningene og brenner spillkortene.
Dette er et forlis, dette er havari.

Photobucket

søndag 18. april 2010



Kan æ klar å lær å gå et skritt te side

og få med mæ det som skjer

observer underet

når du går på trynet









fredag 9. april 2010

Fotografi


Det rurale bukker under for det urbane når man vil dele det vakre med alle. Men det vakre finner du i det rurale. La mæ ta dæ med til bygda mi!





torsdag 25. mars 2010

Mindre enn tre.


Jeg kunne kanskje fortalt om det som noe som presses fast mellom brystbeina og ryggtavla, som er støl, men akkurat passelig sterk. Dunk-dunk. Dunk-dunk. Hjertet ja.

La klisjéene komme på løpende bånd. Over en lav sko. I pose og sekk.


Noen ganger blir metaforene virkelighet, og virkeligheten en metafor. Kan man beskrive hvordan det er å elske, eller å ikke elske lengre, i rene ord?













fredag 26. februar 2010

IHABGOURANGATOUR














10. mars. Sortland, Rødskolen
11. mars. Leknes, Drivhuset
12. mars. Harstad, Plastelina
13. mars. TBA



















Kan jo bli relativt trivelig.

.

søndag 14. februar 2010

våkenatt/sovemorra.


lås ikke døra i tilfelle du kommer, for da kan æ ikke sovne og drøm om ting æ ikke vil ha

onsdag 10. februar 2010

Det blogges

kryptisk vakkert
som i en blogg
som e så lett og les
men vanskelig å tolk

godt at æ sluk impulsa rått.























I morgen drar jeg og bandet mitt på en aldri så liten turné! Rødskola på Sortland torsdag, Arbeideren i Kabelvåg fredag og Sinus i Bodø lørdag. Gleder meg som en nyvaska sjøhest, eller noe slikt.


Og mens vi snakker om sjøen. Sitter her og hygger meg med Moddi sin platedebut, Floriography. Utrolig fin plate. Kjenner jeg lar meg begeistre av bustehårete Damien Rice-vibber med sjøsprøyt i ansiktet og underlige, eventyrlige tekster. Tenk at han kommer til Bodø og XRK om under en måned!


lørdag 6. februar 2010

!!! The Drums !!!

Jeg digger et band igjen.









Denne gjengen spiller noe av det mest fengende jeg vet av om dagen. The Drums er ja, enda et Brooklyn-band å se opp for (The Antlers, Grizzly Bear, Vampire Weekend, MGMT +++).

Det vi snakker om her det jeg vil kalle en latterlig fengende amerikansk versjon av The Knipsing Fingers, ispedd litt hipp brooklyn rock, deilige vokalharmonier, congas og svært så luftsynth-spillbare melodilinjer. Mens vi gleder oss til skiva, sjekk ut Summertime! EP.

mandag 1. februar 2010

Martin Losvik

I tillegg til hipp illustrasjon og sære, fine kunstfoto (sist sett under Utstilling i Galleri Danilov), har den Bodøbosatte fotografen Martin Losvik den siste tida blitt det jeg syns er en av Norges mest kreative og kule popfotografer. Med humor Hagl Film verdig, glatt finesse og kvalitet er det fullt fortjent at han i februar skal presentere verk under Nisjelandet på by:Larm.

















Du la kanskje merke til han sist, da han gav verden et verdig innsyn i Bodø Hardcore festival gjennom en serie gjennomarbeidede konsertfoto publisert i tromsøblekka Grus.

Losvik er Bodøs egen "Facebook-fotograf", og har forært et knippe personligheter i Bodøs undergrunn millioner av friend requests ved noen av de feteste portretter i byens historie. Han har også den siste tida portrettert flere av områdets band, som Gouranga, Bendik, Manna, Æ+Dem, Kråkesølv og (ærefullt) mitt eget IHAB.

































Alle bildene i dette innlegget er av Martin Losvik. Sjekk ut mer på flickr!

mandag 25. januar 2010

play -> pause -> rewind -> play ->pause -> stop


si mæ ka æ bør
så æ ikke gjør
det æ ville gjort

det e ingenting som hete fornuft lenger

Photobucket

torsdag 21. januar 2010

Storgata 6 presenterer

These vids from two of my favourite bands are the hottest
unplugged indie love post rock norwegian alternative screamo lo-fi folk hardcore diy laise twee indie_rock acoustic
videos on the entire internet at the moment!


allowscriptaccess="always" allowfullscreen="true" width="400" height="224">

søndag 17. januar 2010

XRK 2010

X-møte med det nye styret i morra.

Ønsker for konsertåret 2010?

tirsdag 5. januar 2010

Advarsel

Sigurd L;

kan være dråpen som får begeret til å flyte over
kan ha lakserende effekt
kan være den som får deg til å åpne øynene for alt det vakre du ikke har sett.
kan være den som lukker dem.

lørdag 2. januar 2010

oi! jeg skriver langt og proppet fullt av språklige bilder og vriene ord. Denne bloggen tar ville veier!

Det blanke arket er så uendelig vakkert. Vakkert og tomt og stort. Alt for stort til å fylles av bokstavene mine. Versaler og minuskler, som hver og en er kun er miniatyriske bestanddeler i den pompøse følelsesteksten du sliter deg igjennom. Nok en gang for å beskue noen av de varierende sinnstilstandene som verserer? Det blir en utbredelse av fremmedord og demonstrasjon av et mangfoldsrikt ordforråd, totalt blottet for ærlighet og lidenskap som ikke tilfredsstiller meg selv en gang stort lengre. Bort med det. Sånn.


Borte.


Det fins nemlig ikke plass til sånt her nå, det er gjemt bort, slengt på gulvet sammen med ødelagte ledninger som virker en gang i blant, og dermed ikke kastes. Og skittentøy. Skittentøyet som ikke er skittent nok til skittentøyskurven en gang, knapt brukt en dag. Men skittent, å ja! Skitnere får du det ikke; flekkete skjortekrager og hullete sokker, usorterte uidentifiserte kleshauger, verken skittent eller reint. Fins ingen rett plass å arkivere slikt, så da blir de liggende her oppsamla på gulvet mitt, på rommet mitt, i hodet mitt. Sammen. Samtlige innsausa i den nøytrale duften av tomhet, og det jeg ikke er. Meg.


Tar meg sjøl i å bli fornøyd med min egen håpløshet. Om en stund står jeg kanskje å fremfører den for deg og alle andre. Og følelsen som i sin tid skapte teksten jeg framfører er borte, og lite vil verken du eller jeg vite om at den noensinnne eksisterte. Den skadeskutte meg eksisterer ikke for det triumferende, emosjonelle unikumet som står der på podiet og forteller.


Den som smiler skjevt og spanderer kaffe, diskuterer popkultur og kjærlighet, svever på en sky av sosiale egenskaper og høflig intelligens. Den som ler og funderer akkurat lenge nok til at det ikke er underlig, men fascinerende ettertenksomt. Den jeg sprer fragmenter av på hele det intergalaktiske nettverket og i gjerne deler hjertelig av i enhver mer eller mindre innholdsrik sosial samling. Publiserer, inkluderer, konstanterer. Ta det med ro, det er nok meg til alle.


Det er det jeg står og deler med deg. Jeg deler alt med deg.


Om framførelsen kommer som ei låt med seks fjerdedelstakt og fengende refreng, som en kjærlighetserklæring til en proposjonal figur eller bare som en meningsløs anekdote på en av de mer innholdsrike sosiale sammenkomstene som oppstår i ny og ne, er likegyldig. Tilbakemeldingene vil likevel hjelpe sinnet å klatre videre oppover bakken, stigen, og humør og selvtillitsbarometeret når toppen. Gnistrende, sjarmerende smyger jeg meg oppover veggen mellom klossene av venner og bekjente.


Helt til det blir en vondtvendende vane å klatre, ambisjonene stiger for raskt og klatreveggen blir for bratt og nivået for høyt, og hele sinnet ved en rein tilfeldighet, men likevel så utrolig innlysende faller ned og treffer bakken med et brak. Og det eneste som gjenstår er tanken om alle planene jeg ikke gjennomførte.


Jeg kan fortelle. Jeg vil dele alt som er fint, og alt som er vanskelig, legge ut om enhver glede og lidelse jeg skulle ha, trykke deg inntil meg og le, gråte og trøste på samme tid. Men jeg bør la være, for å ikke bli liggende nede. Klatreveggen er høy nok, om man ikke skal grave seg ned i tillegg.


Det går an å dele litt indirekte, med noen. Men det blir misforstått, og frykten for å ende som en tåpelig figur er større enn redselen for å ikke noensinne nå toppen av stigen. De stikkende småbrødrene nervøsitet og usikkerhet kommer gjerne lurende inn som en midlertidig løsning i stedet for redsel og åpenhet når man treffer bakken. Den lunkne redselen for å kjede seg fører til at man sitter å ikke gjør noen ting. Usikkerheten på om man kommer til å hygge seg, gjør at man aldri gjør nettopp det.


For sinnet tar det enkleste valget. Nervøsitenen. En myk og klam vannseng velges foran en hard, men varm sovesofa. Oppgjøret. Og da blir det gjerne noe ubehagelig i lengden.


Men jeg vil jo bare gjøre det godt igjen. Alt for mye.


Klatring. start. nå

2010

Om meg

Bildet mitt
Bodø, Nordland, Norway
Skribling og scrobbling.

Følgere