lørdag 5. februar 2011

Åpent brev til vårsolvervet


Det hendte på de stunder i mine ungdoms aar at Solsildren utfoldet seg bak de veldige Nordlandske Tinder. Jeg tar tilbake naturen, for faen!

Og jeg returneres. Kun et lite glimt av deg starter prosessen. Den preger meg både fysisk og mentalt. Hva er vel bare konkret eller bare abstrakt uansett? Alt er symboler, og du er det sterkeste. Takk for gjenspeilingen i rutene og i smilet til de vakre menneskene. Du er symbolsk i uante dimensjoner.
Fregner og røde kinn, takk for amorbuen.
Jeg håper du forstår hvor fint det er at du viser deg på denne måten igjen, for jeg hadde nesten glemt at du fantes. Nå er det som du aldri var borte.

Og jeg kan håndtere deg nå.
Øynene er røde, men brillene er mørke, og veldig kule.

Photobucket

tirsdag 18. januar 2011

Rødvin og rosiner

En fri viderediktning på denne teksten



Latteren og bråket ringte ut. Durakkorder sier sitt.


Er det over nå? Det var visst en slik maj7-akkord, en slik du lærte på gitarkurset på barneskolen, i en tid vi nesten har glemt, den som ringer ut, og gjerne kan avslutte låta. Slik var det, applaus. Takk. Men føltes det ikke som om det skulle komme noe mer, en løsrivelse, en utbrytning. Roe det ned igjen? Hun så ned. Det mørke håret var ansiktet hennes nå.


Helt siden han så henne første gang hadde utstrålingen hennes vært innviklet. Rufsete. Mye å lære, mange steg som måtte tas. Hver en tanke i hodet var intrikat, prøvende. Bevegelsene var brokete og ganglaget alternativt. Hver kroppsdel på den underlige kroppen hennes kom til å kreve pågangsmot og teft for å utforske.


Men nakken var annerledes. Nakken hennes var glatt. Mild og lys, som hvitveis mellom skitne snørester om våren.


Det var et tegn på interesse, framoverbøyningen hennes, han skjønte jo såpass. Hun så ned, men det var jo åpenbart for å lyse opp for nakken, måtte jo være det.


Berøring.


Gulvet dirret. Av houserytmer langt borte, av blod som ble fordelt gjennom årer, av hår som løftet seg på overarmer. Gjennom det byråkratiske systemet i hjertet hennes, gjennom diverse tollposter i den usedvanlige kroppen hennes, og endelig ut i nakkevirvlene. Her piplet det seg fast rundt de årvåkne nervene som endelig skulle få sine fortjente femten minutter i rampelyset.


Han gjorde det eneste riktige, kysset henne over nakkemusklene. Det var det eneste riktige å gjøre, det var jo det.













Æ blir å tenk på dæ i kveld

Kanskje i natt

Kan æ ønsk dæ en god morra?

Våkna æ i Sodoma?

De drona

men vi hør dem ikke


Æ blir å gjør ting

som æ angra på i morra

men æ tvila ikke nu

Du vil ikke tru


kor leppan dine stramma når

du nippa til rødvin og rosiner

du e medisinen vårres mot


et logisk liv som trua

Du e triangelet vi treng

Rart kordan den man elska e vakrest i en gjeng


Men den som nøla føla vreden

han får kjenn ka kjærligheten gjør

hvis du kun betrakta den


Om meg

Bildet mitt
Bodø, Nordland, Norway
Skribling og scrobbling.

Følgere