tirsdag 19. oktober 2010

si colon gur pluss eline tour

Jøss. Jeg skal spille mine halvferdige viser på offentlige steder. Sammen med selveste by:larm-aktuelle Eline Thorp skal jeg spille på Leknes, Sortland og i Bodø neste måned. Har ei låt ute.

Her er bandbildet mitt.








































Så nå har jeg like godt bestilt meg en ny akustisk gitar! En deilig liten Martin LXME, slik som Norges singer-songwriter numero uno, Egil Olsen og Kråkesølv-guttene på youtube-hiten har. Hurra! Å skrive dette her har jeg naturligvis fått 100 000 kroner fra gitarkonsernet for å skrive. Blogg er tross alt blogg.


tirsdag 5. oktober 2010

S A K T E U T A V F O K U S, og rett inn igjen.

Dunderhonning har kommet med sin debut i fullt plateformat, Sakte ut av fokus. Skiva har fått varierte kritikker - fra flotte femmere hos Dagsavisen og Aftenposten til en knallhard to'er med antagelser om daff Kråkesølv-kopiering og umodenhet fra beryktede Rikke Lange hos iTromsø.

Har lyst å stå i bresjen for lanseringen av en ny subsjanger innafor hardtslående populærmusikk – realitypop (takk til Dilillis for introduksjonen av begrepet). John Olav Nilsen & Gjengen dundra og braka denne sjangeren for alvor inn i hele Norges hjerter og hjerner i fjor på denne tida. Kråkesølv kan også nevnes, men for meg er tekstene og budskapet der mer abstrakt og billedskjønt til å gå inn under realitybegrepet, den beinharde bryggesjargongen, tonesatt av dugelige durakkorder (men ikke helt 1-2-3 som punk) er ikke der.
Er det opp til meg følger Dunderhonning på i år, kanskje med en subsjanger i subsjangeren, noe sånn som reality-shoegaze. Ah, sjanger-innovasjon, altså.

Tilbake til Sakte ut av fokus. Kan skjønne at noen sliter med å digge vokalen på plata. Ståle Fossheims vokal er energisk, noen vil påstå skrikende og enerverende. Tore Bakkland sin (et par spor) er mer mumlende, noen vil påstå spak og karakterløs. Jeg er uenig. Når jeg nå skal prøve å forklare hvorfor det jeg kan være enig i at vokalen ikke er "fin", men at jeg likevel syns det er helt utrolig bra, ha følgende i bakhodet: Dette handler om om følelser. Om å bare rope ut begjæret, uten å nødvendigvis konkretisere. Det er lov å skrike det ut, det var jo slik denne musikksjangeren, rock, en gang ble definert, tenker jeg.

Når man skal formidle en linje som "Koffer skulle andre ville stå for det æ sir?" som jeg tolker til en slags frustrasjon eller oppmaning til en "kamp" for å gjøre det du vil eller har tenkt på, for ingen andre kommer til å ta ansvar for deg – er det å rope det ut kanskje den mest naturlige måten å gjøre det på. "Til spadene! Kamerater!" liksom.

Denne tankegangen er noe som har påvirket en horde mennesker til å stå for noe eller gjøre noe gjennom en annen blant mange misforstått kvist på musikktreet, screamo/hardcore punk. Dunderhonning makter etter min mening å trekke inn litt av rett på-tankegangen herfra inn i låtene sine, både tekstuelt og melodiøst.

Så, nei, låtene og da særlig vokalen til Dunderhonning er kanskje ikke vakker, om det du legger i vakker er symmetriske popfrekvenser passende på et svaberg ved et stille skogstjern i juni. (Du vet den dagen kjæresten din er på sitt aller søteste, og kvitrende gitarpop akompagnerer varmen fra en ung elskende kvinnes kinn)
Men for meg er Dunderhonning ekte.
Og realiteten er ikke alltid vakker.

Ka har vi å tape om det her e verkelig?





Om meg

Bildet mitt
Bodø, Nordland, Norway
Skribling og scrobbling.

Følgere