si colon gur pluss eline tour

Jøss. Jeg skal spille mine halvferdige viser på offentlige steder. Sammen med selveste by:larm-aktuelle Eline Thorp skal jeg spille på Leknes, Sortland og i Bodø neste måned. Har ei låt ute.

Her er bandbildet mitt.

Så nå har jeg like godt bestilt meg en ny akustisk gitar! En deilig liten Martin LXME, slik som Norges singer-songwriter numero uno, Egil Olsen og Kråkesølv-guttene på youtube-hiten har. Hurra! Å skrive dette her har jeg naturligvis fått 100 000 kroner fra gitarkonsernet for å skrive. Blogg er tross alt blogg.

S A K T E U T A V F O K U S, og rett inn igjen.

Dunderhonning har kommet med sin debut i fullt plateformat, Sakte ut av fokus. Skiva har fått varierte kritikker - fra flotte femmere hos Dagsavisen og Aftenposten til en knallhard to'er med antagelser om daff Kråkesølv-kopiering og umodenhet fra beryktede Rikke Lange hos iTromsø.

Har lyst å stå i bresjen for lanseringen av en ny subsjanger innafor hardtslående populærmusikk – realitypop (takk til Dilillis for introduksjonen av begrepet). John Olav Nilsen & Gjengen dundra og braka denne sjangeren for alvor inn i hele Norges hjerter og hjerner i fjor på denne tida. Kråkesølv kan også nevnes, men for meg er tekstene og budskapet der mer abstrakt og billedskjønt til å gå inn under realitybegrepet, den beinharde bryggesjargongen, tonesatt av dugelige durakkorder (men ikke helt 1-2-3 som punk) er ikke der.

Er det opp til meg følger Dunderhonning på i år, kanskje med en subsjanger i subsjangeren, noe sånn som reality-shoegaze. Ah, sjanger-innovasjon, altså.

Tilbake til Sakte ut av fokus. Kan skjønne at noen sliter med å digge vokalen på plata. Ståle Fossheims vokal er energisk, noen vil påstå skrikende og enerverende. Tore Bakkland sin (et par spor) er mer mumlende, noen vil påstå spak og karakterløs. Jeg er uenig. Når jeg nå skal prøve å forklare hvorfor det jeg kan være enig i at vokalen ikke er "fin", men at jeg likevel syns det er helt utrolig bra, ha følgende i bakhodet: Dette handler om om følelser. Om å bare rope ut begjæret, uten å nødvendigvis konkretisere. Det er lov å skrike det ut, det var jo slik denne musikksjangeren, rock, en gang ble definert, tenker jeg.

Når man skal formidle en linje som "Koffer skulle andre ville stå for det æ sir?" som jeg tolker til en slags frustrasjon eller oppmaning til en "kamp" for å gjøre det du vil eller har tenkt på, for ingen andre kommer til å ta ansvar for deg – er det å rope det ut kanskje den mest naturlige måten å gjøre det på. "Til spadene! Kamerater!" liksom.

Denne tankegangen er noe som har påvirket en horde mennesker til å stå for noe eller gjøre noe gjennom en annen blant mange misforstått kvist på musikktreet, screamo/hardcore punk. Dunderhonning makter etter min mening å trekke inn litt av rett på-tankegangen herfra inn i låtene sine, både tekstuelt og melodiøst.

Så, nei, låtene og da særlig vokalen til Dunderhonning er kanskje ikke vakker, om det du legger i vakker er symmetriske popfrekvenser passende på et svaberg ved et stille skogstjern i juni. (Du vet den dagen kjæresten din er på sitt aller søteste, og kvitrende gitarpop akompagnerer varmen fra en ung elskende kvinnes kinn)

Men for meg er Dunderhonning ekte.

Og realiteten er ikke alltid vakker.

Ka har vi å tape om det her e verkelig?

Go morra Gomorra

Tekst. sommer 10

Æ blir å tenk på dæ i kveld

Kan æ ønsk dæ en god morra?

Eller blir det som i Sodoma?

De drona

Men vi hør dem ikke

Vi e utslått og rusa og kan ikke gjør noe anna

enn å se ned

å la føttern gå

(...)

bilde. juvelen trænafestivalen 2009

Hørt at du har truffet noen, har hørt at han er alt jeg ikke var. Har hørt at du er sikker nå, jeg våkner med den tanken hver eneste dag. Det gikk opp for seint at jeg faktisk hadde skjært av meg armen min for å holde deg. Håkan+John Olav=Sant 

Dere som forstår dette bedre enn meg, javel, så er jeg uakseptabel. Jeg vil ha hengslete, uskånede skikkelser, hamrende på slitne instrumenter. Vil se noen rope ut begjæret! For hva er vel en behersket begavelse? Det handler om å fortelle, det handler om å dele. Det handler om å føle uten å forgylle. Tenn en tanke, del et utrykk.

Jeg skal nemlig fordype meg i poetisk rock denne høsten. Og romaner. Rockeromaner. Fordypningsemne i Norsk. Faen, så vakkert det kommer til å bli.

Titler aktuelle til nå

Frode Grytten - Popsongar, Bikubesong

Johan Harstad - Buzz Aldrin, Hvor ble det av deg i alt mylderet?

Tore Renberg - Mannen som elsket Yngve m.fl.

Lars Saabye Christensen - Beatles, Bly

Mikael Niemi - Populærmusikk fra Vittula

Anders Bortne - Et bra band

Nick Hornby - High Fidelity

Tar gjerne imot innspill, tanker og tips.

- Sig

Det gjør jeg

Siden dette ikke er en emosjonell skriftblogg for øyeblikket, skal jeg fortelle hva jeg driver med. Er tilbake i Bodø etter en kjempemessig Øyafestival. M.I.A, Pavement og fyrverkeriet under The XX/Motorpsycho står igjen som høydepunkter. Per nå henger jeg med ei som vel på en måte er kjæresten min. Har akkurat spist vafler med selveste tjueåringen som vel er min helt, mentor og bakmann, øver med det som vel er bandet mitt før det som vel er en god gig og skal rigge en nais backstage i morgen tidlig.

Her er et fotografi.

Fornuft mistet. Bill. mrk: Ja?

Jeg har alltid tenkt på det som en passende tittel på en tekst. Ja, vurderte sågar å kalle en låt det en gang.

Hemninger mistet. Bil.mrk: Kjærlighet. eller noe slikt. Burde følge fint etter boka mi, og coverestetikken skulle vært kjempeminimalistisk, kanskje en kullskrift-tegna jente eller kvinne – ja det at du ikke vet om dette faktisk er en kvinne du kanskje føler deg litt tiltrukket av, eller en liten jente som ser på deg med de milde øynene sine, som du per def. bør føle omsorg for – er faktisk et ganske så viktig virkemiddel, som også burde stå skriblet i boka mi et sted.

Her kommer tegning av coveret

Og her kommer teksten. I alle fall de fineste strofene

Men jeg har jo egentlig ikke mistet fornuften. Har glemt igjen en hettejakke, en singlet, en skjorte og kanskje litt verdighet et sted (mangler bare noe undertøy og en bukse, så kan jeg jo faktisk kjøre fullt skift, vandre naken inn, og påkledt ut i evigheten), Wow.

Vi elsket kanskje ikke hverandre, men vi elsket disse gatene, sammen.

Romantikk er ikke noe for en forstadsgutt. Adjø på La Rambla, et kyss i Gamla Stan eller velkomst på Camden Lock innebærer en overbærende energi vi ikke forstår oss på på et ensomt busstopp et kvarter utfor det lille sentrumet vi frekventerer med jevne mellomrom.

Vi skal ikke ta noe t-bane eller trikk, vi skal kjøre bil. Alle i hver sin. Kanskje skal vi sykle langs uendelige jorder, som aldri skal bli noe annet enn det, heldigvis. Om natta vet du jo ikke om du sykler i et rør, og ute er det lyst uansett. Det er med flatt dekk i Hålogalandsgata du finner deg sjøl.

Vi skal vente på rute 22 eller kanskje den lange omveien, 12, særlig hvis det er søndag og kanskje vi egentlig burde holdt oss hjemme? Stormyra, Bodøsjøen, Alstad. Rønvika, Nordsia, Tverlandet – dit kommer vi oss ikke. Æ sku ønske æ va i fra Rønvika.

Men det er når jeg sitter der i stekende sol, at jeg venter på skyggen. Hundre tusen tusen tusen mil hjemmefra, blant hjertebank og søppelstank, med vin og lukt av fremmede jenter, at jeg kommer meg tilbake.

Og du lukter av alle sommerferier som har vært.

Neida, vi skal ikke showe på Broadway, rekreere i parken eller rusle på noe pir. Ikke finne det stille hjørnet av metropolen eller sveve over noe by. Men kjenn ingen jävla sorg for meg, Bodø city, for jeg har gått inn for landing nå.