Det ligger en varm og lun innsjø der som du aldri, aldri ønsker å se igjen. Det er den samme innsjøen hvor det du ønsker å hate, men likevel vil ta vare på, bader og koser seg sammen med sin egen håpløshet i dette øyeblikk.
Du tror kanskje det hjelper å pisse i innsjøen, forurense stranda med søppel, skrot og sakrale rop om skadde legemer strømmende gjennom aorta og innbitt stikking i thorax. Men det gjør virkelig bare vondt verre.
Likevel kommer du til å gjøre et tappert forsøk, et tåpelig utpust, for syns skyld om ikke annet, på å spre den indre bitterheten din utover de sammenbretta håndklærne og den vevde piknikkurven fylt opp med latterlige diskusjoner, sløve øyne og dårlig musikk.
Men det gjør det jo virkelig bare verre. Du vet jo det.
All fornuft tiltross – tellerskritt vil sprenges og du vil ikke komme deg i seng før det likevel er for seint. Broer vil rives/bygges opp igjen/rives. Og om du skulle ha fulgt spillet, kaster du like gjerne hele brettet på havet, knuser terningene og brenner spillkortene.
Dette er et forlis, dette er havari.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar