Vi elsket kanskje ikke hverandre, men vi elsket disse gatene, sammen.

Romantikk er ikke noe for en forstadsgutt. Adjø på La Rambla, et kyss i Gamla Stan eller velkomst på Camden Lock innebærer en overbærende energi vi ikke forstår oss på på et ensomt busstopp et kvarter utfor det lille sentrumet vi frekventerer med jevne mellomrom.

Vi skal ikke ta noe t-bane eller trikk, vi skal kjøre bil. Alle i hver sin. Kanskje skal vi sykle langs uendelige jorder, som aldri skal bli noe annet enn det, heldigvis. Om natta vet du jo ikke om du sykler i et rør, og ute er det lyst uansett. Det er med flatt dekk i Hålogalandsgata du finner deg sjøl.

Vi skal vente på rute 22 eller kanskje den lange omveien, 12, særlig hvis det er søndag og kanskje vi egentlig burde holdt oss hjemme? Stormyra, Bodøsjøen, Alstad. Rønvika, Nordsia, Tverlandet – dit kommer vi oss ikke. Æ sku ønske æ va i fra Rønvika.

Men det er når jeg sitter der i stekende sol, at jeg venter på skyggen. Hundre tusen tusen tusen mil hjemmefra, blant hjertebank og søppelstank, med vin og lukt av fremmede jenter, at jeg kommer meg tilbake.

Og du lukter av alle sommerferier som har vært.

Neida, vi skal ikke showe på Broadway, rekreere i parken eller rusle på noe pir. Ikke finne det stille hjørnet av metropolen eller sveve over noe by. Men kjenn ingen jävla sorg for meg, Bodø city, for jeg har gått inn for landing nå.