tirsdag 9. desember 2008

hæijaa

norsktentamen min
temaet var lykke.

Are you feeling fine, London?



Musikken brer seg utover i rommet. Både de lange, rivende og de muntre, små tonene svever opp, og brer seg fargerikt ut i lufta. De danser, smiler, puster og peser. De kvitrende overgangene og mystiske taktskiftene er sentrum for tilhørernes fascinasjon. Følelsene deres blir rammet av både dur-akkordenes enkle glede og moll-akkordenes sarte vemod. Når det ene partiet glir inn i det neste uten problemer, blir de tilfredse og puster ut. På en sommerfugls vinger har det kilt seg fast en liten melodi, som vifter seg ut i det de andre lydene forsvinner. Til slutt går alle tonene sammen, og stråler opp i et majestetisk crescendo, stirrer ut på verden og konstaterer at de har gjort sin jobb. Med et lite pling neier de for seg i det de ebber ut, og blir svake og gjennomsiktige. 


Jeg strålte nå. Flygelet lagde godlyder uansett hvor jeg trykket på det, klokkene stoppet og regnet gikk oppover. Bandet var så samspilt at OL i vannpolo ville vært lett match, selv med fraværende svømmeopplæring. Vi løftet hverandre opp, hjalp hverandre og akkompagnerte hverandres soloer. Et heftig gitarriff fulgt opp av en funky bassrytme. Full blåserrekke! En trommeslager som gikk i en rytmisk duell mot djevelen sjøl. Vokalen klang rent som et krystallglass. Det var det vakreste folket noensinne hadde hørt. Hele Royal Albert Hall hadde reist seg nå. Kun gjenklangen av konserten var nok til å gjøre kvelden deres fullkommen.


Neste opptreden var på ei skikkelig klubbscene på andre siden av London. “Coolest band of Norway”, sa plakatene. Gitarene var stemt, trommeskinnnene strammet og det tradisjonsrike lille bandmøtet med medfølgende drikkevarer før hver konsert var unnagjort. Vi visste at forventningene var høye denne gangen, og til tross for den vellykkede konserten tidligere, skinte det gjennom en usikker aura hos oss alle.


Ute på scenen viste folk fram moves’ene allerede før vi begynte å spille. Nervøsiteten som hadde ligget som et lite isflak over entusiasmen vår smeltet raskt da vi registrerte gleden blant publikum. Igjen begynte sommerfuglene å flakse avgårde små lyder som etterhvert utgjorde de mest fengende melodier. Gitarene stemte i med en rocka lyd. Publikum løftet armene, hevet peke og langefinger og digget intenst. Folk danset. Stagedive, trusekasting. 


“Are you feeling fine, London?”


Selv før jeg var ferdig med setningen, kjente jeg et jublebrus uten like. Trommer og bass spilte opp. Sommerfuglene hadde ikke lenger tilstrekkelig kraft til å spre lydene, store ørner måtte til nå. De suggerende rytmene gjorde at selv ikke de lamme klarte å stå i ro. Vokalen sang intenst, nesten vrælte vakkert. 


Intet mindre enn tre ekstranummer måtte til før vi kunne gå av scenen. Festen fortsatte backstage hvor det var mat, drikke og godstemning over hele linja. Men vi var et folkets band. Etter kun et lite besøk til arrangørene gikk vi ut i mengden for å feste. Kanskje det var dette som gjorde oss så populære? At vi til tross for vår briljans var jordnære, kjekke gutter som ikke sa nei til en fest og litt kosing med fansen. Trolig.



Dagen etter ble vi invitert til The music show på prestisjetunge Radio 1. Låten vår var a-listet. Tenk hvor stolt mamma ville bli. 


Den vennlige stemmen fra min mor, kvinnen som hadde gjort meg til en stjerne ropte på meg: “Petter! Du er nødt til å komme ut hit og gjøre leksene dine nå, hvis du skal ha noen mulighet på prøven i morgen. Jeg kan hjelpe deg, så kan du få øvd på gangetabellen”


Jeg brøt ut av dagdrømmingen, rydda bort lekeinstrumentene, hårbørstemikrofonen, den gamle lekekassa som fungerte som scene og bamsepublikumet.


Det var lykke alt i hop, han sansa det og skjøna det og var med i det.
Tarjei Vesaas.

2 kommentarer:

Ingvild sa...

syns det e litt skummelt at du skriv så bra.

Em sa...

min er ingenting i forhold til dette

Om meg

Bildet mitt
Bodø, Nordland, Norway
Skribling og scrobbling.

Følgere