Kålrabijakten

Første juledag, årets kanskje helligste dag, og muligens også en av årets mest innholdsløse og avslappa dager. I år var det derimot en ganske stressende formiddag i Casa Lamark. Juleaften er forbi med triveligheten det fører med seg, og i alt julekjøret har vi greid å storkose oss. Vi har rett og slett kost oss så mye med gaver underholdning og god mat, at vi ikke tenkte på framtida. Under pinnekjøttet ble morgendagens lutefiskmiddag rett og slett forbigått i, tja – man kan vel kalle det stillhet. For å gjøre en lang historie kort: Vi spiste opp all kålrabistappen.

Absolutt all kålrabistappen.

Det faktum at julemiddager i vår familie uten kålrabistapper er som en sykkel uten hjul, var noe vi ignorant overså (eller overspiste om du vil), og da min mor på første juledags formiddag står på kjøkkenet uten så mye som en flis med kålrabi, og alle butikker med respekt for seg sjøl er stengt, kom dette som.. ja, julekvelden på kjerringa. Hehe.

Nå var gode dyr råde, eller var det omvent. For kålrabi måtte vi ha, det er vi alle enig om. Om det så koster julefrea.

Dermed ble formiddagen i dag preget av:

1 - vurdering av tiltak. Forslag var bl.a. starting av egen facebook-gruppe, fyrverkeri og dyrking med ekstremt uvanlig rask groing.

2 - utsendig av sykt masse sms-er og spørring av naboer

3 - innhenting av resultat (altså kålrabi).

Min bror og jeg fikk den viktige oppgaven med å hente alle de forgylte kålrabi-bitene vi kunne skaffe første juledag. Vi besøkte både øvre og nedre Hunstadmoen, østbyen og sentrum i vår jakt, og endte naturligvis opp med alt for mye kålrabi.

det ble jul i år og

etter en brutal runde trivial pursuit måtte slipsknuta opp.